Ordsky med Tagxedo

Nå har jeg prøvd ut Tagxedo, et program som lager ordskyer av valgt tekst. Jeg har overfor laget en ordsky som viser hvilke ord som til nå er mest brukt i bloggen min. Dette skal jeg lære elevene, kjempekult! :)

Interessante animasjonsfilmer

På YouTube ligger det mange animasjonsfilmer fra RSA Animate, og jeg deler tre av de jeg synes er mest treffende for Læring med digitale medier:

Fritt vilt?

På Facebook har en av minne venner delt denne videoen i dag:
Do you, girl with a lot of make up, have a brain?

Videoen ligger på siden til et facebook-samfunn som kaller seg "I'm a Vegetarian because my Body is not a Graveyard", og ser ut til å ville beskytte dyr, og i dette tilfellet hunder, som blondina i klippet tror ikke har hjerner. Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat ble imponert over denne jentas kunnskaper om dyreriket, og at jeg trykket "liker". Det var jo litt morsomt.

Men, siden nettmobbing er et viktig tema innenfor det med å ta i bruk digitale medier i skolen, slo det meg at at dette er en form for nettmobbing som mange av oss ikke tenker over at vi gjør.

Jenta har lagt ut et videoklipp av seg selv på nettet, hvor hun stiller spørsmål ved om hunder har hjerner. Hun ønsker å få i gang en debatt om dette, og ber om kommentarer. Hun ser ut til å være ei jente som ønsker oppmerksomhet, og vil bli lagt merke til, men er det da greit at vi deler videoen av henne og gjør narr av henne? Er hun fritt vilt?Har hun bedt om det selv?

Jeg var inne på tanken at hun umulig kan være så uvitende som hun gir uttrykk for. Kan hun virkelig mene det hun sier? Tenk hvis hun gjør det. Er det utseendet hennes som gjør at det er OK å gjøre narr og gi fæle kommentarer? Liker vi ikke at hun tror at hun er noe?

Jeg tenker at jenta er et menneske, selv om at hun har blottstilt seg på denne måten på internett. Hvem er det som skal beskytte henne mot seg selv?

Hva er det barn og unge tenker når de mobber en medelev på internett? At de har fortjent det siden de er dumme? Tar vi mindre hensyn til dem vi tror er mindre intelligente enn oss selv, eller de vi av en eller annen annen grunn ikke liker?

Hvis jeg som lærer "liker" at andre gjør narr av noen, hvilke signaler sender jeg da ut? At det er greit så lenge den det gjelder antakeligvis ikke får vite om det?

Om PP, sagt på en annen måte...

Jeg skrev et innlegg for to dager siden om mine egne opplevelser av PP-forelesninger, og i dag fant jeg dette klippet med Don McMillan.

I rest my case... ;)

En god PowerPoint-presentasjon

I løpet av mine år som student har jeg vært på forelesning med rundt 20 ulike forelesere, og de aller fleste av dem har valgt å benytte seg av presentasjonsverktøyet PowerPoint. Det har gjort at jeg nå kan se tilbake på mange ulike måter å bruke PowerPoint, og jeg vil forsøke å oppsummere hva jeg mener og har erfart fungerer bra og ikke fullt så bra.

• Overskrifter på lysbildene er bra, da husker jeg hva det er foreleseren i utgangspunktet snakket om, i tilfelle digresjoner, og hvis jeg plutselig skulle oppdage at jeg tenkte på noe annet.
• For mye tekst gjør at jeg blir opptatt med å lese, og ikke så mye med å lytte.
• Figurer er fint hvis de er lettforståelige. Da kan de hjelpe meg å forstå bedre. En innviklet figur gjør at jeg anstrenger øynene mer og ørene mindre.
• Små illustrative bilder som understreker tekst (både muntlig og skriftlig) gjør at jeg husker det som blir sagt bedre.
• Bilder uten tekst kan fungere veldig godt. En god forteller som bruker bilder som forsterker budskapet, fanger lettere min oppmerksomhet enn en som leser opp tettskrevet tekst fra lysarkene.
• Skrivefeil er distraherende.
• Å publisere PowerPointene på Fronter kan være bra. Legges de ut før forelesning, slik at jeg kan skrive dem ut og notere direkte på utskriften, har jeg mye mer nytte av dem, enn om de blir lagt ut etter forelesning. Det er vanskelig å ta gode notater samtidig som man tenker at "dette får jeg jo på nett etterpå".
• Å ikke publisere PowerPointer etter forelesning, og samtidig fylle lysarkene med tekst, gir meg skrivekrampe. Jeg har neppe lært noe særlig etter en manuell kopieringsmaraton.
• En god forelesning trenger ikke inneholde en PowerPoint-presentasjon.
• En god PowerPoint-presentasjon kan gjøre en forelesning bedre.
• Spørsmål: Hvis alt du skal si er skrevet på lysarkene, hvor godt har du da egentlig satt deg inn i stoffet? Signaliserer du at dette er interessant stoff?

Så hva har jeg lært? Når jeg går ut i læreryrket skal jeg ikke forelese for elevene mine, men jeg skal likevel presentere nytt stoff for dem. Jeg kommer garantert til å lage PowerPoint-presentasjoner, og jeg skal huske de forelesningene jeg selv har lært mest av. De som hadde en engasjert forteller, spennende bilder og beskrivende figurer som jeg forstod. 

Digitale bildefortellinger

For tida jobber vi gruppevis med digitale bildefortellinger i Læring med digitale medier, og på vår gruppe bruker vi Photostory. Vi har valgt å rette fokus mot muligheter for bruk av foto i naturfag, men digitale bildefortellinger kan med fordel brukes i mange fag og på mange områder.

Jeg tar Mulighet og vekst (spesialpedagogikk) også i år, og på Dysleksiforbundets nettside Dysleksi Norge fant jeg opplæringsressursen I want to partcipate, som beskriver tilrettelagt opplæring i engelsk. Her står det blant annet at

"bruk av Photostory vil også styrke elevens kunnskap om skriving generelt. Som alle andre tekster/fortellinger vil den ha rammen: innledning - innhold - slutt. For å lage en god Photostory trenger eleven å planlegge fortellingen. Han trenger et storyboard - en oversikt over hvilken rekkefølge bildene skal komme i, oversikt over tekst til hvert bilde og lyd til hvert bilde. Du viser eleven hvordan han lager et storyboard og som en del av den opplæringen er det naturlig å snakke om tidslinjen i en historie. Eleven må ha en plan for hvilke bilder han ønsker å ta, da må han vite hva historien skal handle om. Hvor foregår historien? Hva er det viktigste i historien? Handler det om mennesker, en eller flere? Å foreberede bruk av photostory vil kreve at eleven går gjennom samme forberedelsesprossess som når de planlegger å skrive en historie. Alternativ skriving har elementer i seg som styrker elevens skrivekunnskaper generelt".

Bruk av bildefortellinger gir elever som sliter ekstra med skrivingen en mulighet til å uttrykke seg på andre måter som ikke krever så mye tekst, samtidig som deres kunnskap om skriving styrkes.

Jeg lette litt på nettet etter andre erfaringer med bildefortellinger, og kom over Gruppeblogg for studenter på IKT for lærere. I et innlegg fra 2011 kalt Digitale fortellinger, skriver ei som heter Anne om positive erfaringer med bruk av bildefortellinger i en klasse med fremmedspråklige elever. Hun skriver at "jeg mener at hvis man klarer å utnytte det potensialet som ligger i digitale fortellinger kan dette være et særdeles nyttig verktøy når man jobber med elever med fremmedspråklig bakgrunn".

En god roman vs. dataspill

Jeg har lyst til å skrive litt om det med dataspill. I Liestøl, Fagerjord og Hannemyrs Sammensatte tekster (2009) står det om alle fordelene ved spill, hvor motiverende det er at elevene får "belønning" underveis, og hvordan elever og lærere sammen kan dele kunnskaper om skjønnlitteratur og spill, ved for eksempel sammenlikne bok, film og spill om Ringenes Herre, for eksempel. Philip Pullmans The Golden Compass er forresten et annet slikt eksempel. Jeg har boka og spillet til PS2, men har foreløpig ikke sett filmen.

Jeg er enig i at spill kan være lurt å bruke i undervisningssammenheng, fordi det er noe som er motiverende, og fordi en sammenlikning av ulike medier kan gjøre elevene i stand til å legge merke til ulike virkemidler som blir brukt. Men selv om jeg nå tar Læring med digitale medier, er jeg også veldig opptatt av norskfaget, og siden det er mange i LDM-klassen som ikke har tatt norsk, så har jeg lyst til å si at selv om vi skal forsøke å bli mer digitale i skolen, så må vi ikke undervurdere trykte (skjønnlitterære) bøker. Det er ikke slik at alle elever leser bøker på fritida, og ofte er det gutter som helst velger bort lesinga. Men å lese på nett, eller faktatekster andre steder, for den saks skyld, er ikke det samme som å lese ei novelle eller en roman, og jeg mener det er veldig verdifullt å lære elevene å bli glad i bøker. Å kunne lese er veldig mange ulike ting, og jeg tror det er veldig mye bra som kommer ut av å lese bøker, som man vanskelig kan lære med digitale medier. 

For det første er det slik at man lærer mye om livet og verden ved å lese historier. Man får et innblikk i andres liv, og lærer om hva som kan skje og hvilke konsekvenser ting man gjør kan få. For det andre lærer man veldig mye om seg selv når man leser. Man identifiserer seg med karakterer, og tar standpunkt til hva man selv ville gjort i gitte situasjoner, og de følelsene tekstene vekker i en, sier en noe om hvilke holdninger man selv har til tematikken. Man utvikler empati, og man blir kanskje bedre i stand til å takle utfordringer i eget liv. Man kan argumentere for at man kan få mye av det samme gjennom spill, men jeg mener at man har veldig lett for å bli veldig opptatt av oppdraget når man spiller, og at man ikke engasjerer seg spesielt mye følelsesmessig. Det er dessuten ikke så lett å identifisere seg med en spillkarakter, det er som regel veldig lett å se at denne karakteren ikke likner en selv, og man tenker ikke så mye over dennes personlighet. Når man leser bøker, spesielt de uten bilder, krever det mer av egen fantasi og forestillingsevne, enn et spill som kanskje overgår enhver fantasi. 

Jeg mener at det er viktig å lese skjønnlitteratur, ikke bare fordi man da lærer om ulike virkemidler eller sjangre, men fordi man gjennom litteraturen kan få god hjelp til å bli "dannede" mennesker, noe som også er et viktig mål i Kunnskapsløftet. Det er klart, lesing gjør oss også til bedre skrivere, og i yrkeslivet er det nok mange flere som får nytte av å kunne skrive fag-/saktekster enn skjønnlitterære tekster. Jeg mener bare at det er veldig viktig at vi finner plass til de trykte bøkene også i fremtidens norsktimer. Jeg tror jeg kan bli en lærer som er god på å bruke digitale medier i undervisningen, også spill, selv om klasserommet mitt kommer til å ha mange bøker. Det er vel bare om å finne en gylden middelvei.

iktsenteret.no

Tenkte jeg skulle tipse om denne: "Veileder for klasseledelse i teknologirike omgivelser". Den ligger på IKT Senterets nettsider.








Og pdf-en er her: https://iktsenteret.no/sites/iktsenteret.no/files/attachments/bm_klasseledelse_web.pdf

Student-blogg fra 2011-2012

I konnektivismens ånd tenkte jeg at det kanskje kunne være noe å lære av å kikke litt på bloggene til noen som tok IKT og læring for to år siden (fant link dit på lærer Thomas' blogg). Syntes dette innlegget av ei som heter Hilde-Gunn var interessant: Oppgaver som ikke kan Googles.
Jeg er helt enig i det denne studenten skriver om at vi må tenke litt annerledes når vi designer oppgaver for elever med nett-tilgang. Hvorfor ikke be dem lete opp ulike meninger om et gitt tema på Internett, og så la dem vurdere og selv reflektere over hva de selv mener? Så mye mer vi kan lære av å ha tilgang til andres meninger! Lærer Thomas kunne nektet oss å se tidligere studenters blogger, men jeg tenker at vi som kommende lærere også må se på læring som noe annet enn reproduksjon av fakta. Jeg fant ikke "fasit" i den gamle bloggen, men flere gode ideer som jeg tar med meg videre.

Fremtidens lærere må kunne si "I don't know"

I norskboka.no (2010) kommer Leif Harboe i kapittel 9 med en rekke tips til digitale ressurser som han mener er interessante. Jeg tok en tur innom Tor Åge Sinnes’ blogg på dalstroka-innafor, og trykket på youtube-filmen han delte på bloggen den 1. august. Jeg deler den også her. Den heter “I don’t know”, og er av en S. G. Collins, og han avslutter med «just so that you know that I know that what I know can fit in a cup, and the things that I don’t know would need an ocean”.
 

 

Jeg tenker at mange lærere kan lære mye av Collins. Tradisjonelt har det vært slik at lærerne har overført sin kunnskap til elevene, og dersom elevene skulle lære noe læreren ikke kunne fra før, så måtte læreren som oftest lære seg dette selv før elevene kunne få lære det. Arne Krokan skriver om dette på s. 144-145 i Smart læring (2012), og hevder at «når vi står overfor så omfattende endringer som Web2.0 og sosiale medier skaper, er det verken tid eller ressurser til å kurse alle landets undervisere» (145). På side 196 skriver han videre at «det meste av skeptikernes innvendinger er basert på tro og antakelser om hva IKT gjør og brukes til, og i mindre grad på faktisk kunnskap». Det betyr altså at lærerne som er vant til å sitte med fasiten er nødt til å tørre å slippe elevene til på noe de selv ikke kan alt om for at vi skal få til nye læringsprosesser. De må våge å si «I don’t know», og samtidig se at det ikke gjør dem til dårligere lærere, men kanskje heller bedre lærere.

Nordahl og Manger skriver i artikkelen Samhandling, kommunikasjon og engasjement (2010, s. 91, i Lillejord, Manger & Nordahl, Livet i skolen 2) at lærere helst gjør det de føler seg sikre på, og at «de anvender sin erfaringsbaserte kunnskap til å vektlegge arbeidsmåter og organiseringsformer i undervisningen som de opplever at de har kontroll over». Hvor vanskelig er det ikke å få «kontroll over» de digitale mediene og ikke minst Internett? Det er kanskje ikke så veldig rart at mange er skeptiske og negative til mer IKT i skolen, hvis de er vant til å ha kontroll på pensum?

Ola Erstad skriver i Digital kompetanse i skolen (2010, s. 19) at mange lærere gir uttrykk for en usikkerhet når det kommer til deres egen rolle som lærere i denne nye situasjonen hvor den nye teknologien har fått stor plass, og at de er i villrede om hvordan de helst bør utnytte den i pedagogisk sammenheng. Jeg tenker at faget Læring med digitale media som en del av lærerutdanningen er et steg i riktig retning

Samskriving og jantelov

Jeg har brukt de siste dagene på å lese Arne Krokans Smart læring - hvordan IKT og sosiale medier endrer læring (2012), en interessant bok jeg kan anbefale videre. Selv om jeg ikke er helt ferdig med den, har jeg lyst til å skrive et innlegg om det med samskriving. og konnektivisme, og mine første erfaringer med dette.

Etter å ha lest om dette i noen dager, og ha nikket anerkjennende underveis, så jeg i går kveld at en av mine medstudenter hadde lagt ut et innlegg på sin blogg hvor hun stilte spørsmål ved elevers måloppnåelse og læreres bruk av digitale media. Jeg tenkte, yes, dette er interessant, og dette vet jeg noe om, så jeg satte meg ned og skrev en kommentar til henne med tips om ting jeg har lest som kan belyse det hun spør om. I følge Krokan er det sentrale målet i konnektivismen "å etablere egne personlige læringsnettverk, å finne aktuelle ressurser og integrere disse i ens egne læringsnettverk" (s. 130). Nå som vi har hver våres blogger har vi jo en glimrende mulighet til å dele kunnskap med hverandre, slik at det ligger der når vi får bruk for det.

Men, det som skjedde, var at jeg fikk litt vondt i magen etter å ha publisert svaret mitt til medstudenten. Kom hele klassen nå til å se på meg som en besserwisser? En som tror hun kan mer enn andre? Vi er opplært og vant til at vi blir vurdert i skolen på det vi selv kan, eller det vi selv innehar av faktakunnskap. Vi er ikke vant til å dele med hverandre, og vi har liksom ikke en kultur for å verdsette "peers" (andre som lærer) som kan svaret på noe vi selv ikke vet. Det får oss til å føle at vi ikke er like flinke, eller, ikke minst, vi tenker at den andre tror den er flinkere enn oss. Men, som Krokan sier: "Nå er det mer kultur og tradisjon enn mangel på muligheter som hindrer mer effektive måter å arbeide på i utdanningssektoren" (s. 144).

Jeg tenker at vi må janteloven til livs for å klare å omfavne nye måter å lære på hvor vi deler med hverandre. På side 82 skriver Krokan om Andreas Lunds forskning. Lund fant at "det oppstår spenninger mellom skolens historiske fokus på individuell kunnskapsproduksjon (som karaktersettes) og nettverkssamfunnets kollektive produksjon". Jeg vil veldig gjerne bruke bloggene våre slik at vi alle kan gjøre hverandre bedre, men det er faktisk litt ubehagelig nå i begynnelsen. Satser på at det er en vanesak.

Og jeg vil bare si det: Jeg tror ikke at jeg er bedre eller flinkere enn noen andre. Men jeg tror at jeg også kanskje kan noe som noen andre kan dra nytte av.

Ha en fin onsdag! :)

Sidensvans

Thomas oppfordret i sin blogg klassen til å legge ut bilder med tema høst, farger, vann, former. Dette bildet tok jeg i fjor høst, faktisk gjennom stuevinduet. Er det sidensvans de heter? Det var i alle fall veldig mange av dem, og de satt ikke mye stille :)

Første erfaringer med Scribus, og mer enn bare tekst i Word

Denne første uka som student ved Læring med digitale medier har jeg fått installert og prøvd ut Scribus (plakatoppgave), og jeg har jobbet med å sette opp to avissider i Word, og også lage en presentasjon av meg selv.

Det har vært artig å jobbe litt annerledes enn det jeg er vant til med Word, og selv om det har blitt en del plunder, synes jeg programmet fungerte greit til å designe avissider. Jeg har lært mye nytt, og jeg ser for meg at jeg ville kunne bruke denne type oppgave i undervisningen min. Men, hvor mange skoler bruker Word? I Narvik kommune mener jeg skriveprogrammet heter noe annet (gratis). Så, oppgavene med å lage avis og plakat synes jeg er glimrende, men jeg er spent på om jeg får til det samme i et annet skriveprogram.

Scribus kan man lage mye fint i! Det ble en del "oi", "scheisse" og "hæ?" underveis, men man blir mer vant til programmet etter hvert. Jeg savner en enkel måte å forstørre bilder innenfor ei satt ramme, altså en måte å endre utsnittet på bildet uten å røre selve bildefeltet. Jeg tror elever vil like et slikt program, og at de sikkert vil få til mer enn man kanskje tror. Man trenger litt utforskertrang for å mestre Scribus, noe jeg tror mange elever har. Jeg tenker også at jeg vil øve mer på bruk av programmet før jeg introduserer det i en klasse, slik at jeg bedre vil være i stand til å hjelpe elever som sier "oi" og "hæ?".

Min første blogg!

Hurra! Har fått meg helt egen blogg! Dette kommer til å bli gøy! :)
Som en del av fjerde året mitt på grunnskolelærerutdanningen for 5.-10. trinn, tar jeg nå faget Læring med digitale medier. Det er i dettet faget jeg vil bruke denne bloggen, både for å lære meg å blogge, og for å ha et sted å skrive hva jeg synes er enten spennende eller utfordrende på dette feltet.