En god roman vs. dataspill

Jeg har lyst til å skrive litt om det med dataspill. I Liestøl, Fagerjord og Hannemyrs Sammensatte tekster (2009) står det om alle fordelene ved spill, hvor motiverende det er at elevene får "belønning" underveis, og hvordan elever og lærere sammen kan dele kunnskaper om skjønnlitteratur og spill, ved for eksempel sammenlikne bok, film og spill om Ringenes Herre, for eksempel. Philip Pullmans The Golden Compass er forresten et annet slikt eksempel. Jeg har boka og spillet til PS2, men har foreløpig ikke sett filmen.

Jeg er enig i at spill kan være lurt å bruke i undervisningssammenheng, fordi det er noe som er motiverende, og fordi en sammenlikning av ulike medier kan gjøre elevene i stand til å legge merke til ulike virkemidler som blir brukt. Men selv om jeg nå tar Læring med digitale medier, er jeg også veldig opptatt av norskfaget, og siden det er mange i LDM-klassen som ikke har tatt norsk, så har jeg lyst til å si at selv om vi skal forsøke å bli mer digitale i skolen, så må vi ikke undervurdere trykte (skjønnlitterære) bøker. Det er ikke slik at alle elever leser bøker på fritida, og ofte er det gutter som helst velger bort lesinga. Men å lese på nett, eller faktatekster andre steder, for den saks skyld, er ikke det samme som å lese ei novelle eller en roman, og jeg mener det er veldig verdifullt å lære elevene å bli glad i bøker. Å kunne lese er veldig mange ulike ting, og jeg tror det er veldig mye bra som kommer ut av å lese bøker, som man vanskelig kan lære med digitale medier. 

For det første er det slik at man lærer mye om livet og verden ved å lese historier. Man får et innblikk i andres liv, og lærer om hva som kan skje og hvilke konsekvenser ting man gjør kan få. For det andre lærer man veldig mye om seg selv når man leser. Man identifiserer seg med karakterer, og tar standpunkt til hva man selv ville gjort i gitte situasjoner, og de følelsene tekstene vekker i en, sier en noe om hvilke holdninger man selv har til tematikken. Man utvikler empati, og man blir kanskje bedre i stand til å takle utfordringer i eget liv. Man kan argumentere for at man kan få mye av det samme gjennom spill, men jeg mener at man har veldig lett for å bli veldig opptatt av oppdraget når man spiller, og at man ikke engasjerer seg spesielt mye følelsesmessig. Det er dessuten ikke så lett å identifisere seg med en spillkarakter, det er som regel veldig lett å se at denne karakteren ikke likner en selv, og man tenker ikke så mye over dennes personlighet. Når man leser bøker, spesielt de uten bilder, krever det mer av egen fantasi og forestillingsevne, enn et spill som kanskje overgår enhver fantasi. 

Jeg mener at det er viktig å lese skjønnlitteratur, ikke bare fordi man da lærer om ulike virkemidler eller sjangre, men fordi man gjennom litteraturen kan få god hjelp til å bli "dannede" mennesker, noe som også er et viktig mål i Kunnskapsløftet. Det er klart, lesing gjør oss også til bedre skrivere, og i yrkeslivet er det nok mange flere som får nytte av å kunne skrive fag-/saktekster enn skjønnlitterære tekster. Jeg mener bare at det er veldig viktig at vi finner plass til de trykte bøkene også i fremtidens norsktimer. Jeg tror jeg kan bli en lærer som er god på å bruke digitale medier i undervisningen, også spill, selv om klasserommet mitt kommer til å ha mange bøker. Det er vel bare om å finne en gylden middelvei.