Jeg har brukt de siste dagene på å lese Arne Krokans Smart læring - hvordan IKT og sosiale medier endrer læring (2012), en interessant bok jeg kan anbefale videre. Selv om jeg ikke er helt ferdig med den, har jeg lyst til å skrive et innlegg om det med samskriving. og konnektivisme, og mine første erfaringer med dette.
Etter å ha lest om dette i noen dager, og ha nikket anerkjennende underveis, så jeg i går kveld at en av mine medstudenter hadde lagt ut et innlegg på sin blogg hvor hun stilte spørsmål ved elevers måloppnåelse og læreres bruk av digitale media. Jeg tenkte, yes, dette er interessant, og dette vet jeg noe om, så jeg satte meg ned og skrev en kommentar til henne med tips om ting jeg har lest som kan belyse det hun spør om. I følge Krokan er det sentrale målet i konnektivismen "å etablere egne personlige læringsnettverk, å finne aktuelle ressurser og integrere disse i ens egne læringsnettverk" (s. 130). Nå som vi har hver våres blogger har vi jo en glimrende mulighet til å dele kunnskap med hverandre, slik at det ligger der når vi får bruk for det.
Men, det som skjedde, var at jeg fikk litt vondt i magen etter å ha publisert svaret mitt til medstudenten. Kom hele klassen nå til å se på meg som en besserwisser? En som tror hun kan mer enn andre? Vi er opplært og vant til at vi blir vurdert i skolen på det vi selv kan, eller det vi selv innehar av faktakunnskap. Vi er ikke vant til å dele med hverandre, og vi har liksom ikke en kultur for å verdsette "peers" (andre som lærer) som kan svaret på noe vi selv ikke vet. Det får oss til å føle at vi ikke er like flinke, eller, ikke minst, vi tenker at den andre tror den er flinkere enn oss. Men, som Krokan sier: "Nå er det mer kultur og tradisjon enn mangel på muligheter som hindrer mer effektive måter å arbeide på i utdanningssektoren" (s. 144).
Jeg tenker at vi må janteloven til livs for å klare å omfavne nye måter å lære på hvor vi deler med hverandre. På side 82 skriver Krokan om Andreas Lunds forskning. Lund fant at "det oppstår spenninger mellom skolens historiske fokus på individuell kunnskapsproduksjon (som karaktersettes) og nettverkssamfunnets kollektive produksjon". Jeg vil veldig gjerne bruke bloggene våre slik at vi alle kan gjøre hverandre bedre, men det er faktisk litt ubehagelig nå i begynnelsen. Satser på at det er en vanesak.
Og jeg vil bare si det: Jeg tror ikke at jeg er bedre eller flinkere enn noen andre. Men jeg tror at jeg også kanskje kan noe som noen andre kan dra nytte av.
Ha en fin onsdag! :)
Du skriver svært godt, faglig solid og peronlig reflektert. Derfor er det spennende og lærerikt å lese deg.
SvarSlettInteressant at du fokuserer på konnektivismen. Den byr på helt nye muligheter for læring. Dette sliter skolen med (Andreas Lund).
Jeg har sansen for komplementære ferdigheter. Det at du er kyndig og kan lære meg og andre noe eller få oss til å tenke/undersøke, gjør meg/oss litt klokere. Andre stimulerer eller lærer deg og meg på andre måter i andre emner, på ulike måter.
Jeg setter pris på at du er så modig, både med dine faglige bidrag, og med å fortelle hvordan du kjenner på det. Så har du/vi kanskje åpnet for å gjøre hverandre gode.
Hei Greta☺
SvarSlettJeg regner nesten med at det din kommentar til mitt innlegg du skriver om her.
Jeg er av den art som er åpen for andres tanker og meninger. Dette tror jeg er en egenskap som svært viktig at vi har, i det yrket vi skal inn i. En kan se det i sammenheng med å være åpen for andres måter å undervise på, at en kan hente tips og ideer, at en kan reflektere over sin egen praksis og vurdere hva som fungerer og ikke fungerer.
Det jeg vil fram til her er at jeg er svært enig i det du skriver. Dersom man innehar en kunnskap om noe, skal det ikke være problematisk å dele det med andre. Dette så fremst en ikke ”håner” den andre, og mener at han eller hun er dum på noe vis.
Tusen takk for all ros, Thomas, det tar jeg med meg! :)
SvarSlettJeg er helt enig med deg, Siv-Karin, om at det er viktig at vi som lærere er åpne for andres tanker og meninger. Jeg håper alle vi som utdanner oss til å bli lærere, blir slike lærere. Jeg ble litt skremt da jeg intervjuet erfarne lærere til bacheloroppgaven, for flere av dem var veldig bastante i sine meninger, og sa til og med i kor "don't change your winning team". Det er mange ting jeg har lært på lærerskolen som jeg gleder meg til å prøve ut når jeg kommer ut i jobb, men jeg er også spent på hvordan jeg kommer til å bli mottatt av dem som sier at "sånn har vi gjort det i alle år, og det har fungert veldig bra", og ikke er interessert i å reflektere over og vurdere egen praksis. Hvordan får man til skoleutvikling da?