Om PP, sagt på en annen måte...

Jeg skrev et innlegg for to dager siden om mine egne opplevelser av PP-forelesninger, og i dag fant jeg dette klippet med Don McMillan.

I rest my case... ;)

En god PowerPoint-presentasjon

I løpet av mine år som student har jeg vært på forelesning med rundt 20 ulike forelesere, og de aller fleste av dem har valgt å benytte seg av presentasjonsverktøyet PowerPoint. Det har gjort at jeg nå kan se tilbake på mange ulike måter å bruke PowerPoint, og jeg vil forsøke å oppsummere hva jeg mener og har erfart fungerer bra og ikke fullt så bra.

• Overskrifter på lysbildene er bra, da husker jeg hva det er foreleseren i utgangspunktet snakket om, i tilfelle digresjoner, og hvis jeg plutselig skulle oppdage at jeg tenkte på noe annet.
• For mye tekst gjør at jeg blir opptatt med å lese, og ikke så mye med å lytte.
• Figurer er fint hvis de er lettforståelige. Da kan de hjelpe meg å forstå bedre. En innviklet figur gjør at jeg anstrenger øynene mer og ørene mindre.
• Små illustrative bilder som understreker tekst (både muntlig og skriftlig) gjør at jeg husker det som blir sagt bedre.
• Bilder uten tekst kan fungere veldig godt. En god forteller som bruker bilder som forsterker budskapet, fanger lettere min oppmerksomhet enn en som leser opp tettskrevet tekst fra lysarkene.
• Skrivefeil er distraherende.
• Å publisere PowerPointene på Fronter kan være bra. Legges de ut før forelesning, slik at jeg kan skrive dem ut og notere direkte på utskriften, har jeg mye mer nytte av dem, enn om de blir lagt ut etter forelesning. Det er vanskelig å ta gode notater samtidig som man tenker at "dette får jeg jo på nett etterpå".
• Å ikke publisere PowerPointer etter forelesning, og samtidig fylle lysarkene med tekst, gir meg skrivekrampe. Jeg har neppe lært noe særlig etter en manuell kopieringsmaraton.
• En god forelesning trenger ikke inneholde en PowerPoint-presentasjon.
• En god PowerPoint-presentasjon kan gjøre en forelesning bedre.
• Spørsmål: Hvis alt du skal si er skrevet på lysarkene, hvor godt har du da egentlig satt deg inn i stoffet? Signaliserer du at dette er interessant stoff?

Så hva har jeg lært? Når jeg går ut i læreryrket skal jeg ikke forelese for elevene mine, men jeg skal likevel presentere nytt stoff for dem. Jeg kommer garantert til å lage PowerPoint-presentasjoner, og jeg skal huske de forelesningene jeg selv har lært mest av. De som hadde en engasjert forteller, spennende bilder og beskrivende figurer som jeg forstod. 

Digitale bildefortellinger

For tida jobber vi gruppevis med digitale bildefortellinger i Læring med digitale medier, og på vår gruppe bruker vi Photostory. Vi har valgt å rette fokus mot muligheter for bruk av foto i naturfag, men digitale bildefortellinger kan med fordel brukes i mange fag og på mange områder.

Jeg tar Mulighet og vekst (spesialpedagogikk) også i år, og på Dysleksiforbundets nettside Dysleksi Norge fant jeg opplæringsressursen I want to partcipate, som beskriver tilrettelagt opplæring i engelsk. Her står det blant annet at

"bruk av Photostory vil også styrke elevens kunnskap om skriving generelt. Som alle andre tekster/fortellinger vil den ha rammen: innledning - innhold - slutt. For å lage en god Photostory trenger eleven å planlegge fortellingen. Han trenger et storyboard - en oversikt over hvilken rekkefølge bildene skal komme i, oversikt over tekst til hvert bilde og lyd til hvert bilde. Du viser eleven hvordan han lager et storyboard og som en del av den opplæringen er det naturlig å snakke om tidslinjen i en historie. Eleven må ha en plan for hvilke bilder han ønsker å ta, da må han vite hva historien skal handle om. Hvor foregår historien? Hva er det viktigste i historien? Handler det om mennesker, en eller flere? Å foreberede bruk av photostory vil kreve at eleven går gjennom samme forberedelsesprossess som når de planlegger å skrive en historie. Alternativ skriving har elementer i seg som styrker elevens skrivekunnskaper generelt".

Bruk av bildefortellinger gir elever som sliter ekstra med skrivingen en mulighet til å uttrykke seg på andre måter som ikke krever så mye tekst, samtidig som deres kunnskap om skriving styrkes.

Jeg lette litt på nettet etter andre erfaringer med bildefortellinger, og kom over Gruppeblogg for studenter på IKT for lærere. I et innlegg fra 2011 kalt Digitale fortellinger, skriver ei som heter Anne om positive erfaringer med bruk av bildefortellinger i en klasse med fremmedspråklige elever. Hun skriver at "jeg mener at hvis man klarer å utnytte det potensialet som ligger i digitale fortellinger kan dette være et særdeles nyttig verktøy når man jobber med elever med fremmedspråklig bakgrunn".

En god roman vs. dataspill

Jeg har lyst til å skrive litt om det med dataspill. I Liestøl, Fagerjord og Hannemyrs Sammensatte tekster (2009) står det om alle fordelene ved spill, hvor motiverende det er at elevene får "belønning" underveis, og hvordan elever og lærere sammen kan dele kunnskaper om skjønnlitteratur og spill, ved for eksempel sammenlikne bok, film og spill om Ringenes Herre, for eksempel. Philip Pullmans The Golden Compass er forresten et annet slikt eksempel. Jeg har boka og spillet til PS2, men har foreløpig ikke sett filmen.

Jeg er enig i at spill kan være lurt å bruke i undervisningssammenheng, fordi det er noe som er motiverende, og fordi en sammenlikning av ulike medier kan gjøre elevene i stand til å legge merke til ulike virkemidler som blir brukt. Men selv om jeg nå tar Læring med digitale medier, er jeg også veldig opptatt av norskfaget, og siden det er mange i LDM-klassen som ikke har tatt norsk, så har jeg lyst til å si at selv om vi skal forsøke å bli mer digitale i skolen, så må vi ikke undervurdere trykte (skjønnlitterære) bøker. Det er ikke slik at alle elever leser bøker på fritida, og ofte er det gutter som helst velger bort lesinga. Men å lese på nett, eller faktatekster andre steder, for den saks skyld, er ikke det samme som å lese ei novelle eller en roman, og jeg mener det er veldig verdifullt å lære elevene å bli glad i bøker. Å kunne lese er veldig mange ulike ting, og jeg tror det er veldig mye bra som kommer ut av å lese bøker, som man vanskelig kan lære med digitale medier. 

For det første er det slik at man lærer mye om livet og verden ved å lese historier. Man får et innblikk i andres liv, og lærer om hva som kan skje og hvilke konsekvenser ting man gjør kan få. For det andre lærer man veldig mye om seg selv når man leser. Man identifiserer seg med karakterer, og tar standpunkt til hva man selv ville gjort i gitte situasjoner, og de følelsene tekstene vekker i en, sier en noe om hvilke holdninger man selv har til tematikken. Man utvikler empati, og man blir kanskje bedre i stand til å takle utfordringer i eget liv. Man kan argumentere for at man kan få mye av det samme gjennom spill, men jeg mener at man har veldig lett for å bli veldig opptatt av oppdraget når man spiller, og at man ikke engasjerer seg spesielt mye følelsesmessig. Det er dessuten ikke så lett å identifisere seg med en spillkarakter, det er som regel veldig lett å se at denne karakteren ikke likner en selv, og man tenker ikke så mye over dennes personlighet. Når man leser bøker, spesielt de uten bilder, krever det mer av egen fantasi og forestillingsevne, enn et spill som kanskje overgår enhver fantasi. 

Jeg mener at det er viktig å lese skjønnlitteratur, ikke bare fordi man da lærer om ulike virkemidler eller sjangre, men fordi man gjennom litteraturen kan få god hjelp til å bli "dannede" mennesker, noe som også er et viktig mål i Kunnskapsløftet. Det er klart, lesing gjør oss også til bedre skrivere, og i yrkeslivet er det nok mange flere som får nytte av å kunne skrive fag-/saktekster enn skjønnlitterære tekster. Jeg mener bare at det er veldig viktig at vi finner plass til de trykte bøkene også i fremtidens norsktimer. Jeg tror jeg kan bli en lærer som er god på å bruke digitale medier i undervisningen, også spill, selv om klasserommet mitt kommer til å ha mange bøker. Det er vel bare om å finne en gylden middelvei.