iktsenteret.no

Tenkte jeg skulle tipse om denne: "Veileder for klasseledelse i teknologirike omgivelser". Den ligger på IKT Senterets nettsider.








Og pdf-en er her: https://iktsenteret.no/sites/iktsenteret.no/files/attachments/bm_klasseledelse_web.pdf

Student-blogg fra 2011-2012

I konnektivismens ånd tenkte jeg at det kanskje kunne være noe å lære av å kikke litt på bloggene til noen som tok IKT og læring for to år siden (fant link dit på lærer Thomas' blogg). Syntes dette innlegget av ei som heter Hilde-Gunn var interessant: Oppgaver som ikke kan Googles.
Jeg er helt enig i det denne studenten skriver om at vi må tenke litt annerledes når vi designer oppgaver for elever med nett-tilgang. Hvorfor ikke be dem lete opp ulike meninger om et gitt tema på Internett, og så la dem vurdere og selv reflektere over hva de selv mener? Så mye mer vi kan lære av å ha tilgang til andres meninger! Lærer Thomas kunne nektet oss å se tidligere studenters blogger, men jeg tenker at vi som kommende lærere også må se på læring som noe annet enn reproduksjon av fakta. Jeg fant ikke "fasit" i den gamle bloggen, men flere gode ideer som jeg tar med meg videre.

Fremtidens lærere må kunne si "I don't know"

I norskboka.no (2010) kommer Leif Harboe i kapittel 9 med en rekke tips til digitale ressurser som han mener er interessante. Jeg tok en tur innom Tor Åge Sinnes’ blogg på dalstroka-innafor, og trykket på youtube-filmen han delte på bloggen den 1. august. Jeg deler den også her. Den heter “I don’t know”, og er av en S. G. Collins, og han avslutter med «just so that you know that I know that what I know can fit in a cup, and the things that I don’t know would need an ocean”.
 

 

Jeg tenker at mange lærere kan lære mye av Collins. Tradisjonelt har det vært slik at lærerne har overført sin kunnskap til elevene, og dersom elevene skulle lære noe læreren ikke kunne fra før, så måtte læreren som oftest lære seg dette selv før elevene kunne få lære det. Arne Krokan skriver om dette på s. 144-145 i Smart læring (2012), og hevder at «når vi står overfor så omfattende endringer som Web2.0 og sosiale medier skaper, er det verken tid eller ressurser til å kurse alle landets undervisere» (145). På side 196 skriver han videre at «det meste av skeptikernes innvendinger er basert på tro og antakelser om hva IKT gjør og brukes til, og i mindre grad på faktisk kunnskap». Det betyr altså at lærerne som er vant til å sitte med fasiten er nødt til å tørre å slippe elevene til på noe de selv ikke kan alt om for at vi skal få til nye læringsprosesser. De må våge å si «I don’t know», og samtidig se at det ikke gjør dem til dårligere lærere, men kanskje heller bedre lærere.

Nordahl og Manger skriver i artikkelen Samhandling, kommunikasjon og engasjement (2010, s. 91, i Lillejord, Manger & Nordahl, Livet i skolen 2) at lærere helst gjør det de føler seg sikre på, og at «de anvender sin erfaringsbaserte kunnskap til å vektlegge arbeidsmåter og organiseringsformer i undervisningen som de opplever at de har kontroll over». Hvor vanskelig er det ikke å få «kontroll over» de digitale mediene og ikke minst Internett? Det er kanskje ikke så veldig rart at mange er skeptiske og negative til mer IKT i skolen, hvis de er vant til å ha kontroll på pensum?

Ola Erstad skriver i Digital kompetanse i skolen (2010, s. 19) at mange lærere gir uttrykk for en usikkerhet når det kommer til deres egen rolle som lærere i denne nye situasjonen hvor den nye teknologien har fått stor plass, og at de er i villrede om hvordan de helst bør utnytte den i pedagogisk sammenheng. Jeg tenker at faget Læring med digitale media som en del av lærerutdanningen er et steg i riktig retning

Samskriving og jantelov

Jeg har brukt de siste dagene på å lese Arne Krokans Smart læring - hvordan IKT og sosiale medier endrer læring (2012), en interessant bok jeg kan anbefale videre. Selv om jeg ikke er helt ferdig med den, har jeg lyst til å skrive et innlegg om det med samskriving. og konnektivisme, og mine første erfaringer med dette.

Etter å ha lest om dette i noen dager, og ha nikket anerkjennende underveis, så jeg i går kveld at en av mine medstudenter hadde lagt ut et innlegg på sin blogg hvor hun stilte spørsmål ved elevers måloppnåelse og læreres bruk av digitale media. Jeg tenkte, yes, dette er interessant, og dette vet jeg noe om, så jeg satte meg ned og skrev en kommentar til henne med tips om ting jeg har lest som kan belyse det hun spør om. I følge Krokan er det sentrale målet i konnektivismen "å etablere egne personlige læringsnettverk, å finne aktuelle ressurser og integrere disse i ens egne læringsnettverk" (s. 130). Nå som vi har hver våres blogger har vi jo en glimrende mulighet til å dele kunnskap med hverandre, slik at det ligger der når vi får bruk for det.

Men, det som skjedde, var at jeg fikk litt vondt i magen etter å ha publisert svaret mitt til medstudenten. Kom hele klassen nå til å se på meg som en besserwisser? En som tror hun kan mer enn andre? Vi er opplært og vant til at vi blir vurdert i skolen på det vi selv kan, eller det vi selv innehar av faktakunnskap. Vi er ikke vant til å dele med hverandre, og vi har liksom ikke en kultur for å verdsette "peers" (andre som lærer) som kan svaret på noe vi selv ikke vet. Det får oss til å føle at vi ikke er like flinke, eller, ikke minst, vi tenker at den andre tror den er flinkere enn oss. Men, som Krokan sier: "Nå er det mer kultur og tradisjon enn mangel på muligheter som hindrer mer effektive måter å arbeide på i utdanningssektoren" (s. 144).

Jeg tenker at vi må janteloven til livs for å klare å omfavne nye måter å lære på hvor vi deler med hverandre. På side 82 skriver Krokan om Andreas Lunds forskning. Lund fant at "det oppstår spenninger mellom skolens historiske fokus på individuell kunnskapsproduksjon (som karaktersettes) og nettverkssamfunnets kollektive produksjon". Jeg vil veldig gjerne bruke bloggene våre slik at vi alle kan gjøre hverandre bedre, men det er faktisk litt ubehagelig nå i begynnelsen. Satser på at det er en vanesak.

Og jeg vil bare si det: Jeg tror ikke at jeg er bedre eller flinkere enn noen andre. Men jeg tror at jeg også kanskje kan noe som noen andre kan dra nytte av.

Ha en fin onsdag! :)

Sidensvans

Thomas oppfordret i sin blogg klassen til å legge ut bilder med tema høst, farger, vann, former. Dette bildet tok jeg i fjor høst, faktisk gjennom stuevinduet. Er det sidensvans de heter? Det var i alle fall veldig mange av dem, og de satt ikke mye stille :)

Første erfaringer med Scribus, og mer enn bare tekst i Word

Denne første uka som student ved Læring med digitale medier har jeg fått installert og prøvd ut Scribus (plakatoppgave), og jeg har jobbet med å sette opp to avissider i Word, og også lage en presentasjon av meg selv.

Det har vært artig å jobbe litt annerledes enn det jeg er vant til med Word, og selv om det har blitt en del plunder, synes jeg programmet fungerte greit til å designe avissider. Jeg har lært mye nytt, og jeg ser for meg at jeg ville kunne bruke denne type oppgave i undervisningen min. Men, hvor mange skoler bruker Word? I Narvik kommune mener jeg skriveprogrammet heter noe annet (gratis). Så, oppgavene med å lage avis og plakat synes jeg er glimrende, men jeg er spent på om jeg får til det samme i et annet skriveprogram.

Scribus kan man lage mye fint i! Det ble en del "oi", "scheisse" og "hæ?" underveis, men man blir mer vant til programmet etter hvert. Jeg savner en enkel måte å forstørre bilder innenfor ei satt ramme, altså en måte å endre utsnittet på bildet uten å røre selve bildefeltet. Jeg tror elever vil like et slikt program, og at de sikkert vil få til mer enn man kanskje tror. Man trenger litt utforskertrang for å mestre Scribus, noe jeg tror mange elever har. Jeg tenker også at jeg vil øve mer på bruk av programmet før jeg introduserer det i en klasse, slik at jeg bedre vil være i stand til å hjelpe elever som sier "oi" og "hæ?".